Valgfritt....

Kom til å tenke litt over uttrykket valgfritt.

Ved oppslag i bokmålsordboka finner vi følgende forklaring:

Valgfritt~fri (av I fri) som en kan velge (fritt imellom); fakultativ, motsatt obligatorisk / v-e språkfag i skolen / v-e former i rettskrivningen.

Det som jeg stusser litt over er nemlig er at ordet "fritt" i mine ører har betydningen "uten".

Andre eksempler:
støvfritt - fritt for støv, ikke noe støv, rett og slett rent
fritt for kaffe - sannelig er det tomt for kaffe
bilfritt - ingen biler, bare sykler og føtter - til nød ski
støyfritt - forholdsvis stille - ingen støy

Enig ?

Når noe da er valgfritt, burde ikke det være fritt for valg - altså uten valg, ingen mulighet til å velge - ikke noe å velge imellom ?

Men nei ! Da betyr det plutselig at da er det et utall ulike alternativer !

Jeg savner entydigheten i dette.
Jeg finner rett og slett ingen entydighet i det hele tatt.
I det ene øyeblikket slik, og det andre øyeblikket sånn.
Ville det vært så mye å forlangt at språket skulle ha konsekvent betydning ?

Nok en gang - ordet er overmodent for utskiftning etter min mening.
Valgfritt - bort med seg, og inn med konsekvente betydninger av ord - slik at det er en ørliten mulighet for å forstå hva vi snakker om.

Hvilke alternative ord en velger - det er imidlertid valgfritt.

Luresitat...

På Norsk språkråd's hjemmesider finner en mye finurlig lesning.

En av de definitivt morsomste, er Språkrådets tidsskrift "Språknytt", og dens avdeling for nyord.

I utgave 3/4 i 2004 - kunne vi lese følgende:

"luresitat - Sitat som gir et feilaktig inntrykk av det som ble uttalt eller skrevet. Likevel spres et luresitat, og Buttiglione kreves til ansvar. Oppklaringen får selvsagt mindre spredning og oppslag enn feilmeldingen. Og kampanjen fortsetter, nye merkelige påstander følger som perler på en snor. Pater Claes Tande i Dagbladet 24.10.2004"

Ordet luresitat er dermed inntatt i det norske språket, og vil være å finne i fremtidige ordbøker.

Det forekommer meg imidlertid at forstavelsen "lure-" er noe som er hyppigst i bruk blant barn, og at sammensatte ord med denne forstavelsen unektelig høres litt "umodent" ut å uttale.

Andre eksempler (oppfunnet for anledningen, kall det gjerne luresitater) fra en tenkt barnemunn ville vært:

lureklokke - en klokke som ikke virker, og ikke er tenkt til å virke.
lurepenger - monopolpenger, lekepenger
luretelefon - leketelefon, eller en telefon som ikke virker

Det slår meg at det i veldig mange tilfeller ville vært helt naturlig å bytte ut forstavelsen lure- med leke-.

Hva er i veien med å si at "det var et feilaktig sitat" ? Høres det bedre ut med "det var et luresitat ?" Og hvis så fremt at språkrådet har vært så storsinnede at de har valgt å ta inn dette ordet for barnas del, så hadde jo det på mange måter vært fint og flott - men er man kanskje ikke passert stadiet man kalles barn, i det man begynner å bruke ordet "sitat" ?

...og i fortsettelsen - hvilke kriterier ligger egentlig til grunn for at tilfeldige ordsammensetninger skal bli til "nyord" ? For meg virker det unektelig som disse kriteriene hadde trengt seg en ørliten gjennomgang.

Det kan nemlig se ut som om Språkrådet nå bare opererer med noen lurekriterier.

Å legge lista høyt...

Er utvilsomt et velbrukt begrep.

Det at begrepet stammer fra høydehopp, eller stavsprang - sier seg vel også delvis selv. Jo høyere en list ligger, jo vanskeligere å forsere. Både med og uten stav.

Betydningen av begrepet - slik jeg forstår det, er at en stiller store krav til den eller det som begrepet brukes om. Det som imidlertid kanskje ikke er så innlysende, er hvor høyt en list skal ligge - før den betraktes som høy. Samtidig - ikke minst - hvem er "sensor" for listhøyden ? Dette må jo bli høyst individuelt. Synes derfor det vil være viktig å få med seg at dette ikke er et generisk begrep, som forteller noe om kvaliteten i den eller det som blir omtalt.

Jeg nevner i fleng:

1) Snekkere for eksempel, snekrer jo taklister. På steder med stor takhøyde, vil de jo naturligvis være tvunget til å legge lista høyt. Kvaliteten på belistningen, eller snekkeren om du vil - vet vi derimot ingenting om.

2) Vaktmestere på idrettsarenaer, når høydehopputstyret skal stuves bort for vinteren. Da kan det hende at listen legges på et loft, på et tilfeldig idrettshus - et helt tilfeldig sted ute i høydehopp-Norge. Lista legges med andre ord høyt. Det er fortsatt fullt mulig at den ligger henslengt, og dermed ikke er kvalitativ og forskriftsmessig lagret.
Jeg vet ikke om det finnes forskrifter for lagring av høydehopplister, eller slikt utstyr - men når lottokulene oppbevares som de gjør, vil jeg anta at det også eksisterer et strengt regelsett for høydehopplister.

3) List-påleggere i store idrettsarangementer som inkluderer stavsprang eller høydehopp. De av oss som har hatt et TV-apparat påslått i bakgrunnen under slike arrangementer, har utvilsomt vært vitne til at a) lista ble revet, uten at det virket som om det skulle være en fornuftig fysisk forklaring på dette, eller b) lista blir ikke revet, samtidig som all moderne vitenskap tilsier at den burde falt. Jeg vil dermed få lov til å si at disse list-påleggerene nødvendigvis ikke utfører et kvalitativt arbeide, til tross for at de til tider legger lista høyt.

For meg er de 3 ovennevnte påstander mer enn nok til å påvise at uttrykket ikke er generisk, og dermed heller ikke forteller noe om kvaliteten i den eller det som blir beskrevet.

Nytt ord/begrep gått i dato-fella, og foreslås dermed dimmitert fra det norske språk.

For at omverdenen skal forstå hva vi mener når vi strør om oss med ord i hverdagen, føler jeg vi må legge lista vesentlig høyere...

Bloggers United, et forum for bloggere!

Hjorthen har gitt oss hjemløse bloggere et tak over hodet på Bloggers United, et forum for bloggere!

Registrering allerede gjort, og Gastronauten er nå medlem.

Så alminnelig...

Det gir seg liksom ikke.

Det dukker til en stadighet opp merkeligheter.
Snurrepipperier om du vil.

Noen av dem blogger jeg om, andre ikke.

Det som jeg ofte stusser ved, er opprinnelsen til ulike ord og fraser som vi strør rundt oss med i en ordfull hverdag.

Alminnelig – er et av disse ordene.
Til min store overraskelse, viser det seg at det skrives med en ”l”, og ikke to – som jeg først antok. Vel, til saken:

Alminnelig – bruker vi om hendelser, gjenstander og personer for å beskrive at det i grunnen ikke var så veldig spesielt. I grunnen var det forholdsvis ordinært, og kanskje ikke engang verdt å bruke så veldig mye ekstra tid på.

I all minnelighet – sier vi også, og da gjerne om en hendelse som har foregått relativ stille og rolig – uten altfor mye anstrengelse, og heller ikke her egentlig så veldig mye å fortelle om.

Så kommer spørsmålet:
Hvorfor skal vi så ”alle”-”minnes” dette ?
For det må jo være det som er opprinnelsen ?
Det er jo ingen vits i at alt dette grå, og kjedelige som vi omgir oss med – skal vi være nødt til å gå rundt og huske ?

Nei, jeg vil heller få lov til å påberope meg tillatelse til å huske alt det ekstraordinære, det eiendommelige, det egenartede og de gjenstander, hendelser og personer som ikke passer inn på et A4-ark. Det er jo disse/dette som er verdt å huske, og dette vi tar med oss videre – er det ikke ?

Men nei ! Det Norske utvistelige språket tvinger oss implisitt til å måtte hedre mannen i gata med å si at ”han skal vi alle minnes” – ”han var nemlig helt alminnelig”…

Kan du forstå ?

I likhet med tidligere datostemplinger, føler jeg at også dette ordet er modent for resirkulering. Fra og med i dag, skal jeg slutte og bruke ordet ”alminnelig”, og heller bruke gode synonymer (ordinær, vanlig, normal, A4, hverdagslig osv.) – jeg føler at språket blir mye mer fortellende og deskriptivt på denne måten !

Og det er vel kanskje litt ualminnelig ?

Kartozoologi

Hjorthen er en skikkelig blogger. Her har du trim for ansiktsmusklene i timevis. Det om imidlertid fasinerte meg litt ekstra fra Hjorthens side var temaet Kartozoologi. En ny vitenskap som har sett dagens lys, og som kanskje ikke så mange har hørt om. Denne vitenskapen har jeg bestemt meg for å dykke dypt inn i, og prøve å få medlemsskap i Kartozoologiens venner. Hjorthen anbefales så absolutt et besøk.

2. futurum

Når vi er inne på tungemålet...

Vi gjenoppfrisker alle de himmelvide skoletimene med analyse av setninger, og alle de intetsigende glosene som fortalte oss om verbet var utført, skulle utføres eller var i ferd med å bli utført. Entall, flertall, genitiv, verbal og subjekt. Indirekte objekt, var ikke det noe?
Uansett - det jeg grunnet litt på, var de ulike formene av verb.
Det som da bardust slo meg, var at 1. futurum - det hadde vi hørt om, men var det noe som het 2. futurm, og hva var eventuelt det ?
En rask research på Riksmålsforbundets sider stadfester min ulmende mistenksomhet. 2. futurum eksisterer !

Som om ikke det var tilstrekkelig - jeg tror også at dette er en bøyningsform av verbet som blir brukt rett som det er !

2. futurum stakkar. Har havnet helt i skyggen av de andre brautende, og pralende tidene av verb. Infinitiv, og presens går rundt med blafrende frakker - og vil ikke leke med 2. futurum.
Pluskvamperfektum har muligens litt lyst, men tør ikke - for han er skrekkslagen for hva preteritum og de andre vil si.

Det som imidlertid er uhyre lumpent - er jo 1. futurum, som sikkert er storebror til 2. futurum. 1. Futurum smiler hyklersk, og bruser med fjærene for å være med sammen med de andre verbene i gata, mens lillebror må sitte inne og se på at de andre leker sammen, og bøyer og tøyer seg selv, og andre vittigheter som verb gjør – når de leker sammen.

”Den står sterkest – den der står alene” sa Holberg i En folkefiende.
Jeg tror kanskje Holberg kan dra langt ut på landet med den.
Spør du 2. futurum, tror jeg han er enig.
Det er ikke kult å være en bøyningsform av et verb som ingen bryr seg om.
Som bare blir brukt – uten engang å få et ørlite ”takk” tilbake.

Jeg synes at vi alle skal ta et slag for 2. futurum, slik at denne bøyningsformen skal få sin rennesanse, og samtidig den honnør og oppmerksomhet den fortjener !
Holberg – Reis og ryk. Eller kanskje bedre sagt: vil/skal ha reist, og vil/skal ha rykt (?)

Hvilke puter ?

Det norske språket er finurlig.

Ordspill, ordleker, bokstavrim - og ikke minst ordtak - er bare noen ytterst få morsomheter som en kan bruke vårt fargerike norske språk til.

Av og til derimot...
Av og til, så må en bare stoppe litt opp, i en ellers så hurrig språkdag...

Ta for eksempel følgende:

Det å "sy puter under armene på" noen.
Det er det mange som sier.
Noen sier det titt og ofte (andre gjør det titt og ofte).

Meningen i uttrykket, kjenner vi vel alle - det interessante er, hva kommer det fra ?
Kunne du tenkt deg å bli sydd puter under armene ?
Jeg ser ikke for meg at det er så behagelig i det hele tatt !
Gå sånn med armene rett ut, med puter under.

Og hvorfor ?

Hvorfor skal jeg ha disse putene ?
Hva skal jeg med dem ?

Ikke kan jeg tenke meg at det er behagelig, og langt mindre pent å se på.

Før...
Før i tiden...
Når tieren var blå, og laget av papir - da hadde man puter over armene da.
Nærmere bestemt på skuldrene.

Skulderputer het det.
Det var skikkelig tøft - syntes vi den gangen, både jenter og gutter - bredskuldrede som vi ble, alle mann.
DA hadde vi puter - men selv om det kanskje var populært på den tiden, var det vel kanskje ikke videre behaglig ?
Ikke ubehagelig heller selvfølgelig.
Ubehaget kom først når puten falt av, og skled ned i ermet - eventuelt ennå værre - rett og slett bare datt rett ned.
Jeg tror mange av de putene var festet med borrelås, og borrelåsen blir jo som kjent ikke bedre etter noen vasker, og etter å ha fylt seg med støv og lo...

Uansett - over eller under armen - vi har ikke noe uttrykk på skulderputer, har vi ?

"Å legge puter oppå skulderen - men under jakken - på folk"

Vi sier da ikke det ?

Tynne mennesker bruker gjerne puter når de skal på karneval, og skal kle seg ut som tykke mennesker.
Eller klovner.
Da bruker de puter, men da fortrinnsvis på magen - og kanskje en pute på rumpa.
Det er moro - men jeg kan ikke tenke meg at det er videre behagelig.

Vi bruker puter når vi sover, og det er i og for seg behagelig - men da ikke under armene. De fleste bruker den under hodet.
Noen synes endog det er ubehagelig, og sover uten pute.
Noen har flere.
Jeg har to.
Jeg bretter tilogmed den øverste dobbelt.
Ikke for at den skal bli tykkere, men for at jeg synes det er best slik.
Jeg vet ikke hvorfor.

Putekrig kan være moro - hvis man leder, eller tilogmed vinner.
Ikke behagelig - men moro.
Det å tape i putekrig imidlertid, er hverken behaglig eller moro.

Ved å søke litt på nettet finner jeg ut at
a) I grunnleggende buddhistisk meditasjon kan det være en fordel å sitte på en pute, eller å "legge en pute i fanget får hendene noe å hvile på"
b) I Curling er en hammer "en type kost med syntetisk pute på kosteflaten"



Jeg føler på mange måter at vi kan oppsummere slik:

PUTER
1) under hodet - behaglig ikke moro
2) i krig - ikke behagelig, men kan være moro
3) karneval - ikke behagelig, men moro
4) på skuldrene - ikke behagelig, ikke moro, heller ikke så veldig i tiden lengre
5) buddhister - behagelig ? ikke vet jeg, definitivt ikke moro
6) i curling - ikke behagelig, kanskje moro ?
5) under armene - ?

Jeg synes av vi på mange måter kan trekke den konklusjonen, at skal puter være behagelig - så må de være under hodet, og er man buddhist - så kan de til nød være til å sitte på, eller å ha i fanget.

Under armene hører ikke putene hjemme.

Det er imidlertid litt moro.

Skrivekløe ?

Jeg begynte å tenke litt på...
Var egentlig skrivekløe et litt dårlig ord å kalle denne bloggen ?
Hva synes du ?
Hva er egentlig skrivekløe ?
Klør det når du skriver ?
Eller skriver du når du klør ?
Og hvor klør det når du har skrivekløe ?

Det er jo på en måte hodet som renner litt over av ulike tanker, synsinger, meninger og ytringsønsker - men det klør jo vitterligen ikke ?

Nei, klør det gjør det når du har fått myggstikk.
Eller når du har vannkopper.
Eller når du er trøtt - da klør jeg overalt - men da har jeg ikke lyst til å skrive.
Ikke når jeg har vannkopper heller.

Nå er det riktignok lenge siden jeg hadde vannkopper. Jeg hadde nok begynt på skolen, og jeg var nok skrivedyktig - men jeg kan ikke i min villeste fantasi erindre at den kløen jeg da hadde, motiverte til noe skriving ?

Myggstikk derimot - det kan man jo skrive både opp og ned om.
Jeg er alltid tidlig ute med å få årets første myggstikk.
"Søtt blod" husker jeg foreldrene mine sa når jeg var liten, og at myggen var veldig glad i dette "søte blodet".

Nå - når jeg er blitt voksen - så tror jeg kanskje ikke så mye på dette lengre.
Skal myggen liksom kjenne på lang avstand, at det blodet som strømmer i årene mine (under både hud, og litt av hvert) er så mye søtere enn alle andres ?
Og hvorfor er så mitt blod så mye søtere ?
Nei tullprat.
Jeg tror kanskje at det kan ha litt med arealet av overflaten å gjøre.

Det har seg nemlig slik, at jeg tror at hvis man hadde satt seg ned og beregnet arealet av overflaten av min kropp, og kroppene til de jeg vanligvis omgås - ville jeg etter all sannsynlighet havnet blant de med det største tallet på listen.

Bakgrunnen for dette er ikke nødvendigvis at de jeg omgås er så bittesmå, men det har vel antagligvis heller med å gjøre at mitt legeme er bygd mer for komfort, enn for fart.

Da er det jo ikke så veldig unaturlig at myggen velger meg.
- det er best landingsforhold
- en naturlig tanke for en mygg vil være at jo større - jo mere blod
- jo større landingsplass, jo mindre sannsynlig å bli oppdaget

Jeg tror nok at disse argumentene veier mer, enn min barndoms løgn om "søtt blod".

Jeg har ikke fått årets første myggestikk ennå, men jeg vil anta at det er rett rundt hjørnet. Jeg får det helst om natten. I ly av nattens mulm og mørke, har den sneket seg inn på soverommet (og gudene vet hvor den har sneket seg fra), og etter at jeg har sovnet - så slår den til.

Forresten - nei - det er ikke slik.
Den slår til, i det øyeblikket jeg er i ferd med å sovne.
Og da tenker den - "jeg prøver meg i øret"

Hva er dette ?
Hvorfor skal all mygg satse på øret ?
Jeg for min del har utallige andre kvaratcentimeter som den kunne valgt - men øret er det, og øret blir det.
Den lykkes imidlertid sjelden i sitt første tokt.
Øre-blod er sikkert bedre enn annet blod. Hva vet jeg.

Myggen er rar.

Ikke skriver den heller.

Hvem stikker myggen ?
Finnes det noen som gjør det ?
Og - skriver myggen etter å ha blitt stukket ? Jeg tviler på det.

Skrivekløe er definitivt et dårlig ord.

Ha en fin mygg-fri dag.
Med eller uten kløe.

Plommer eller ?

Var det "plommor" eller "blommor" de skulle plukke i Hardanger ?

Det kom jeg til å tenke på.

Og hvem var det egentlig som skulle plukke?
Sa de noen gang noe om det?

Er ikke det ufattelig typisk - at en husker kun en enkelt strofe av en sang, og resten er bare helt komplett forsvunnet ?

Uansett - plommor eller blommor. Det var det jeg lurte på.
Mulig at denne usikkerheten forteller mye om min kunnskap innen vår forundelige flora, og at hadde jeg vært litt mer oppdatert så hadde jeg skjønt at det var plommor - eller motsatt. Sannelig om jeg vet.

Ikke vet jeg hva de skulle plukke.
Ikke vet jeg hvem som skulle plukke.
Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg vet hvorfor de skulle plukke heller.

Jeg har en høne å plukke med deg.
Sier noen.
Tror aldri jeg har sagt det.
Grunnen til det er nok at jeg ikke helt vet hva det betyr, eller hva en mener med det.
Har i grunnen aldri plukket høner..

Bær derimot - det har jeg plukket.
Molter, tyttebær, bringebær og blåbær.
Også hagebær da selvfølgelig, men det teller liksom ikke.

Vi har et plommetre.
Den første høsten - etter vi flyttet hit - rant det over av plommer.
Vi plukket plommer opp og ned i mente.
Før vi beskjærte treet...
Siden ble det smått med plommer.
Vi skulle kanskje vært en tur til Hardanger ?

En tanke...

Når man først begynner å tenke, så er det vanskelig å stoppe...
...derfor kommer min andre tanke bare få minutter etter den første.

For jeg stusset litt ved ordet tanke.
En tanke.
Man kan også si "å tanke", men det gjør man helst på bilen - og ikke med hodet, men fortrinnsvis med en bensinpumpe.
Man kan selvfølgelig lage spenstige metaforer, og si at en "tanker på tanker".
Tanken har jo også da selvfølgelig to betydninger, både tanken i hodet og tanken på bilen.

Før syntes man jo det var så fint og flott med en tiger på tanken.
Ingen snakket om hvilke tanker man skulle ha.
På Blåfjell, eller var det månetoppen - så sa Dronning Fjellrose at man skulle ha "rene tanker" - men hun nevnte ingen tiger.

På engelsk så heter the "to think", mens "to thank" antageligvis er infinitivsformen av å takke (tror jeg).

To thank, to think. I think I'm going to thank.

Takk for tanken, takk for omtankten sier vi - hvis noen har vært ekstra snille, eller hvis noen sier noe fint. Hvis vi for eksempel er lei oss.
Takk for omtanken. Ingen tiger på tanken da nei. Ingen tiger i tankene heller da - hvis noen har gjort eller sagt noe som er så snilt eller fint at vi takker for omtanken.

Har vi tiger i tankene da ?
David Attenbourogh(?) - og de gutta der, har nok til en stadighet det.
Vi klarer oss med tigern på tanken - og har vel i og for seg kanskje mer enn nok med det.

Takk for tanken.
Tikk takk.
Takk for tikket.
Tigeren takker for at den fikk være på tanken.
Tigeren takker for at vi en stakket stund hadde den i tankene.
David Attenbourogh(?) derimot, tenkte vi ikke så mye på.
Hans Kristian Alsvik er imidlertid mye lettere å stave.

Det å stave har jo blitt så populært nå om dagen.
Alle staver jo hurrige rundt.
Til og med jeg staver.
Splitter nye staver har jeg fått meg.
Teleskop-staver, med justerbar lengde - og med innebygd halv hanske, slik at jeg ikke skal miste de fine stavene når jeg staver rundt i en voldsom hastighet.
Sannelig bra at en ikke mister dem, for neimen om jeg vet hvor den har tatt veien, om en skulle komme i vanvare å miste grepet i et solid stavtak.
Stavkirkene imidlertid - de er ikke lengre så populære.
Stavkirkene får kanskje en renesanse de også, nå når staving er blitt så populært ?

Sannelig om jeg vet.

Tikk, tikk.
Tikk, takk.

Med eller uten tiger...

Travelt ?

Kom til å tenke på en ting...
Vi sier vi har det "travelt"

Travelt - et typisk dra-ord.

På engelsk så heter det - så fiffig - "in a hurry"
Da hører du liksom at det går litt fort.
"Hurry" er et sprett-ord.

Sprett-ord går fort, og dra-ord er langsomme.

Så når vi på norsk skal si at "I'm in a hurry", så sier vi "Jeg har det så travelt".
Det høres ikke så veldig travelt ut ?
"I'm in a hurry" derimot. Det høres travelt ut.

Travelt - travel - på engelsk "travel" betyr jo å reise.
Bildet vi har av travle forretningsfolk, er jo at de stadig er på farten, og reiser mye. Er det en link her ? Er man travel - så reiser man mye ? Kommer ordet fra engelsk ? Sannelig om jeg vet. Det som jeg imidlertid da lurer på - er det ikke mulig å ha det travelt uten å reise ? Jeg synes jeg har det travelt til en stadighet, men jeg reiser da ikke mye ?

Jeg synes ordet "travel" har gått ut på dato.
Vi skulle fått et nytt ord på norsk for å være "in a hurry".
Et ord som høres travelt ut, og som en kan bruke - uten å være den som reiser mest.

Hva med "hurrig" ?
Jeg er så hurrig i dag ?
Det er det litt sjvung over eller ?
"Hurrige dager for tiden gitt"
Jeg tror jeg skal vurdere det. Bytte ut travel med hurrig, og dermed la dårlige norske ord gå i glemmeboken.

Sen hilsen, en ikke så veldig hurrig kveld...