Valgfritt....

Kom til å tenke litt over uttrykket valgfritt.

Ved oppslag i bokmålsordboka finner vi følgende forklaring:

Valgfritt~fri (av I fri) som en kan velge (fritt imellom); fakultativ, motsatt obligatorisk / v-e språkfag i skolen / v-e former i rettskrivningen.

Det som jeg stusser litt over er nemlig er at ordet "fritt" i mine ører har betydningen "uten".

Andre eksempler:
støvfritt - fritt for støv, ikke noe støv, rett og slett rent
fritt for kaffe - sannelig er det tomt for kaffe
bilfritt - ingen biler, bare sykler og føtter - til nød ski
støyfritt - forholdsvis stille - ingen støy

Enig ?

Når noe da er valgfritt, burde ikke det være fritt for valg - altså uten valg, ingen mulighet til å velge - ikke noe å velge imellom ?

Men nei ! Da betyr det plutselig at da er det et utall ulike alternativer !

Jeg savner entydigheten i dette.
Jeg finner rett og slett ingen entydighet i det hele tatt.
I det ene øyeblikket slik, og det andre øyeblikket sånn.
Ville det vært så mye å forlangt at språket skulle ha konsekvent betydning ?

Nok en gang - ordet er overmodent for utskiftning etter min mening.
Valgfritt - bort med seg, og inn med konsekvente betydninger av ord - slik at det er en ørliten mulighet for å forstå hva vi snakker om.

Hvilke alternative ord en velger - det er imidlertid valgfritt.

Luresitat...

På Norsk språkråd's hjemmesider finner en mye finurlig lesning.

En av de definitivt morsomste, er Språkrådets tidsskrift "Språknytt", og dens avdeling for nyord.

I utgave 3/4 i 2004 - kunne vi lese følgende:

"luresitat - Sitat som gir et feilaktig inntrykk av det som ble uttalt eller skrevet. Likevel spres et luresitat, og Buttiglione kreves til ansvar. Oppklaringen får selvsagt mindre spredning og oppslag enn feilmeldingen. Og kampanjen fortsetter, nye merkelige påstander følger som perler på en snor. Pater Claes Tande i Dagbladet 24.10.2004"

Ordet luresitat er dermed inntatt i det norske språket, og vil være å finne i fremtidige ordbøker.

Det forekommer meg imidlertid at forstavelsen "lure-" er noe som er hyppigst i bruk blant barn, og at sammensatte ord med denne forstavelsen unektelig høres litt "umodent" ut å uttale.

Andre eksempler (oppfunnet for anledningen, kall det gjerne luresitater) fra en tenkt barnemunn ville vært:

lureklokke - en klokke som ikke virker, og ikke er tenkt til å virke.
lurepenger - monopolpenger, lekepenger
luretelefon - leketelefon, eller en telefon som ikke virker

Det slår meg at det i veldig mange tilfeller ville vært helt naturlig å bytte ut forstavelsen lure- med leke-.

Hva er i veien med å si at "det var et feilaktig sitat" ? Høres det bedre ut med "det var et luresitat ?" Og hvis så fremt at språkrådet har vært så storsinnede at de har valgt å ta inn dette ordet for barnas del, så hadde jo det på mange måter vært fint og flott - men er man kanskje ikke passert stadiet man kalles barn, i det man begynner å bruke ordet "sitat" ?

...og i fortsettelsen - hvilke kriterier ligger egentlig til grunn for at tilfeldige ordsammensetninger skal bli til "nyord" ? For meg virker det unektelig som disse kriteriene hadde trengt seg en ørliten gjennomgang.

Det kan nemlig se ut som om Språkrådet nå bare opererer med noen lurekriterier.

Å legge lista høyt...

Er utvilsomt et velbrukt begrep.

Det at begrepet stammer fra høydehopp, eller stavsprang - sier seg vel også delvis selv. Jo høyere en list ligger, jo vanskeligere å forsere. Både med og uten stav.

Betydningen av begrepet - slik jeg forstår det, er at en stiller store krav til den eller det som begrepet brukes om. Det som imidlertid kanskje ikke er så innlysende, er hvor høyt en list skal ligge - før den betraktes som høy. Samtidig - ikke minst - hvem er "sensor" for listhøyden ? Dette må jo bli høyst individuelt. Synes derfor det vil være viktig å få med seg at dette ikke er et generisk begrep, som forteller noe om kvaliteten i den eller det som blir omtalt.

Jeg nevner i fleng:

1) Snekkere for eksempel, snekrer jo taklister. På steder med stor takhøyde, vil de jo naturligvis være tvunget til å legge lista høyt. Kvaliteten på belistningen, eller snekkeren om du vil - vet vi derimot ingenting om.

2) Vaktmestere på idrettsarenaer, når høydehopputstyret skal stuves bort for vinteren. Da kan det hende at listen legges på et loft, på et tilfeldig idrettshus - et helt tilfeldig sted ute i høydehopp-Norge. Lista legges med andre ord høyt. Det er fortsatt fullt mulig at den ligger henslengt, og dermed ikke er kvalitativ og forskriftsmessig lagret.
Jeg vet ikke om det finnes forskrifter for lagring av høydehopplister, eller slikt utstyr - men når lottokulene oppbevares som de gjør, vil jeg anta at det også eksisterer et strengt regelsett for høydehopplister.

3) List-påleggere i store idrettsarangementer som inkluderer stavsprang eller høydehopp. De av oss som har hatt et TV-apparat påslått i bakgrunnen under slike arrangementer, har utvilsomt vært vitne til at a) lista ble revet, uten at det virket som om det skulle være en fornuftig fysisk forklaring på dette, eller b) lista blir ikke revet, samtidig som all moderne vitenskap tilsier at den burde falt. Jeg vil dermed få lov til å si at disse list-påleggerene nødvendigvis ikke utfører et kvalitativt arbeide, til tross for at de til tider legger lista høyt.

For meg er de 3 ovennevnte påstander mer enn nok til å påvise at uttrykket ikke er generisk, og dermed heller ikke forteller noe om kvaliteten i den eller det som blir beskrevet.

Nytt ord/begrep gått i dato-fella, og foreslås dermed dimmitert fra det norske språk.

For at omverdenen skal forstå hva vi mener når vi strør om oss med ord i hverdagen, føler jeg vi må legge lista vesentlig høyere...

Bloggers United, et forum for bloggere!

Hjorthen har gitt oss hjemløse bloggere et tak over hodet på Bloggers United, et forum for bloggere!

Registrering allerede gjort, og Gastronauten er nå medlem.

Så alminnelig...

Det gir seg liksom ikke.

Det dukker til en stadighet opp merkeligheter.
Snurrepipperier om du vil.

Noen av dem blogger jeg om, andre ikke.

Det som jeg ofte stusser ved, er opprinnelsen til ulike ord og fraser som vi strør rundt oss med i en ordfull hverdag.

Alminnelig – er et av disse ordene.
Til min store overraskelse, viser det seg at det skrives med en ”l”, og ikke to – som jeg først antok. Vel, til saken:

Alminnelig – bruker vi om hendelser, gjenstander og personer for å beskrive at det i grunnen ikke var så veldig spesielt. I grunnen var det forholdsvis ordinært, og kanskje ikke engang verdt å bruke så veldig mye ekstra tid på.

I all minnelighet – sier vi også, og da gjerne om en hendelse som har foregått relativ stille og rolig – uten altfor mye anstrengelse, og heller ikke her egentlig så veldig mye å fortelle om.

Så kommer spørsmålet:
Hvorfor skal vi så ”alle”-”minnes” dette ?
For det må jo være det som er opprinnelsen ?
Det er jo ingen vits i at alt dette grå, og kjedelige som vi omgir oss med – skal vi være nødt til å gå rundt og huske ?

Nei, jeg vil heller få lov til å påberope meg tillatelse til å huske alt det ekstraordinære, det eiendommelige, det egenartede og de gjenstander, hendelser og personer som ikke passer inn på et A4-ark. Det er jo disse/dette som er verdt å huske, og dette vi tar med oss videre – er det ikke ?

Men nei ! Det Norske utvistelige språket tvinger oss implisitt til å måtte hedre mannen i gata med å si at ”han skal vi alle minnes” – ”han var nemlig helt alminnelig”…

Kan du forstå ?

I likhet med tidligere datostemplinger, føler jeg at også dette ordet er modent for resirkulering. Fra og med i dag, skal jeg slutte og bruke ordet ”alminnelig”, og heller bruke gode synonymer (ordinær, vanlig, normal, A4, hverdagslig osv.) – jeg føler at språket blir mye mer fortellende og deskriptivt på denne måten !

Og det er vel kanskje litt ualminnelig ?