Når vi er inne på tungemålet...
Vi gjenoppfrisker alle de himmelvide skoletimene med analyse av setninger, og alle de intetsigende glosene som fortalte oss om verbet var utført, skulle utføres eller var i ferd med å bli utført. Entall, flertall, genitiv, verbal og subjekt. Indirekte objekt, var ikke det noe?
Uansett - det jeg grunnet litt på, var de ulike formene av verb.
Det som da bardust slo meg, var at 1. futurum - det hadde vi hørt om, men var det noe som het 2. futurm, og hva var eventuelt det ?
En rask research på Riksmålsforbundets sider stadfester min ulmende mistenksomhet. 2. futurum eksisterer !
Som om ikke det var tilstrekkelig - jeg tror også at dette er en bøyningsform av verbet som blir brukt rett som det er !
2. futurum stakkar. Har havnet helt i skyggen av de andre brautende, og pralende tidene av verb. Infinitiv, og presens går rundt med blafrende frakker - og vil ikke leke med 2. futurum.
Pluskvamperfektum har muligens litt lyst, men tør ikke - for han er skrekkslagen for hva preteritum og de andre vil si.
Det som imidlertid er uhyre lumpent - er jo 1. futurum, som sikkert er storebror til 2. futurum. 1. Futurum smiler hyklersk, og bruser med fjærene for å være med sammen med de andre verbene i gata, mens lillebror må sitte inne og se på at de andre leker sammen, og bøyer og tøyer seg selv, og andre vittigheter som verb gjør – når de leker sammen.
”Den står sterkest – den der står alene” sa Holberg i En folkefiende.
Jeg tror kanskje Holberg kan dra langt ut på landet med den.
Spør du 2. futurum, tror jeg han er enig.
Det er ikke kult å være en bøyningsform av et verb som ingen bryr seg om.
Som bare blir brukt – uten engang å få et ørlite ”takk” tilbake.
Jeg synes at vi alle skal ta et slag for 2. futurum, slik at denne bøyningsformen skal få sin rennesanse, og samtidig den honnør og oppmerksomhet den fortjener !
Holberg – Reis og ryk. Eller kanskje bedre sagt: vil/skal ha reist, og vil/skal ha rykt (?)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
10 kommentarer:
Med en slik innlevelse i gramatikkens absurde sfære, kunne det vært nyttig å få din analyse av setningen:
"Hadde jeg ikke hatt den hatten jeg hadde hatt, skulle jeg ikke hatt hatt i det hele tatt."
Jeg velger å unnlate å analysere setninger hvor verbet ikke er i 2. futurum. Omformuler setningen til 2. futurum, så skal vi se hva vi kan gjøre...
"Hadde jeg ikke hatt den hatten jeg skal ha hatt, skulle jeg ikke hatt hatt i det hele tatt."
Litt pirkete i dag, eller? Likheten med min fordums norsklærer vekker vonde minner om juks, angst og buksevann!
Hei!
Jeg har bare netopp oppdaget bloggen din, ås jeg har ikke lest noe særlig her. Men ut fra det jeg har sett har jeg lagt merke til to ting:
1. det ser ut som at du er veldig opptatt av, og glad i, språk.
2. Du har alltid et mellomrom før "?"
Og da lurer jeg på. Hvorfor gjør du det siste? Jeg er 99% sikker på at det er totalt feil, jeg mener, man har da aldri mellomrom forran punktum eller komma, hvorfor skulle man da ha det forran spørsmålstegn? Men på den annen side ser det jo ut til at du har mer peiling på språk enn det jeg har.. Kan du opplyse meg litt om dette?
Takk! :)
Heisan Børge, og takk for kommentar.
For å svare på spørsmålene dine:
1) Opptatt av – kanskje, glad i - tja. Jeg tror kanskje det er mer riktig å si at jeg er opptatt av og glad i finurlighetene i språket. Det å leke med ord, samt det å vri og vende på ord og uttrykk, samt å legge mer i det enn det kanskje ligger.
2) Du er ikke den første som har kommentert dette. Jeg er klar over at jeg bruker mellomrom før ”?”, samt at jeg også bruker mellomrom før ”!”. Jeg har også hørt tidligere at dette er feil, og kan vel være tilbøyelig til å innrømme denne svakhetene i mine skriftlige fremstillinger. Jeg håper allikevel at det er rom for et forsvar.
a. I 8. klasse på ungdomsskolen, hadde jeg maskinskriving valgfag.
b. I maskinskriving valgfag gjorde jeg det bra, og scorte høyt på de testene vi hadde.
c. I maskinskriving valgfag lærte vi at:
i. Mellomrom før ”?”
ii. Mellomrom før ”!”
iii. Dobbelt mellomrom etter ”.”
Det doble mellomrommet tror jeg kanskje har forsvunnet fra fingrene mine, men mellomrommet før ”?” og ”!” sitter der fortsatt.
Et veldig interessant spørsmål i denne sammenhengen er da selvfølgelig
1) Var det faktisk slik før – på de gamle skrivemaskinene – at man faktisk skulle ha disse mellomrommene som ovenfor omtalt ?
a. Og hvis det er tilfelle – når, og hvorfor forsvant det ?
2) Eller – var vår lærer i maskinskriving en mann som fant på disse reglene fra eget hode ?
a. Og hvis det er tilfelle – hvorfor gjorde han det ?
Føler vel på mange måter at disse spørsmålene blir hengende litt i luften å sveve, men om noen har noe godt svar – så vær velkomne…
Hmm..
Jeg har sendt spørsmålet videre til Aftenpostens språkekspert.
Så bra ! Gi meg et hint så snart du hører noe !
Nå lo jeg meg bulkete. Ganske uvanlig. Er ytterst takknemlig for at det fremdeles finnes mennesker med såpass empati at de ser det ensomme fortapte som språkautomatiseringen etterlater i vaken av sin brutale fremferd - noe 2 futurum absolutt må anses som et offer for. Min horisont er utvidet, og respekten for 2 futurum revitalisert. Hva mer kan en be om på en dag som dette?
Takker for hyggelig kommentar Blucher.
Noen må jo ta ansvar - synes du ikke ?
Glad for at jeg kunne bidra med noe samfunnsnyttig. Føler meg litt nobel her jeg sitter.
Hehe, synes helt klart det er bra noen tar ansvar ;) Mer av det!
Legg inn en kommentar