Så alminnelig...

Det gir seg liksom ikke.

Det dukker til en stadighet opp merkeligheter.
Snurrepipperier om du vil.

Noen av dem blogger jeg om, andre ikke.

Det som jeg ofte stusser ved, er opprinnelsen til ulike ord og fraser som vi strør rundt oss med i en ordfull hverdag.

Alminnelig – er et av disse ordene.
Til min store overraskelse, viser det seg at det skrives med en ”l”, og ikke to – som jeg først antok. Vel, til saken:

Alminnelig – bruker vi om hendelser, gjenstander og personer for å beskrive at det i grunnen ikke var så veldig spesielt. I grunnen var det forholdsvis ordinært, og kanskje ikke engang verdt å bruke så veldig mye ekstra tid på.

I all minnelighet – sier vi også, og da gjerne om en hendelse som har foregått relativ stille og rolig – uten altfor mye anstrengelse, og heller ikke her egentlig så veldig mye å fortelle om.

Så kommer spørsmålet:
Hvorfor skal vi så ”alle”-”minnes” dette ?
For det må jo være det som er opprinnelsen ?
Det er jo ingen vits i at alt dette grå, og kjedelige som vi omgir oss med – skal vi være nødt til å gå rundt og huske ?

Nei, jeg vil heller få lov til å påberope meg tillatelse til å huske alt det ekstraordinære, det eiendommelige, det egenartede og de gjenstander, hendelser og personer som ikke passer inn på et A4-ark. Det er jo disse/dette som er verdt å huske, og dette vi tar med oss videre – er det ikke ?

Men nei ! Det Norske utvistelige språket tvinger oss implisitt til å måtte hedre mannen i gata med å si at ”han skal vi alle minnes” – ”han var nemlig helt alminnelig”…

Kan du forstå ?

I likhet med tidligere datostemplinger, føler jeg at også dette ordet er modent for resirkulering. Fra og med i dag, skal jeg slutte og bruke ordet ”alminnelig”, og heller bruke gode synonymer (ordinær, vanlig, normal, A4, hverdagslig osv.) – jeg føler at språket blir mye mer fortellende og deskriptivt på denne måten !

Og det er vel kanskje litt ualminnelig ?