Luresitat...

På Norsk språkråd's hjemmesider finner en mye finurlig lesning.

En av de definitivt morsomste, er Språkrådets tidsskrift "Språknytt", og dens avdeling for nyord.

I utgave 3/4 i 2004 - kunne vi lese følgende:

"luresitat - Sitat som gir et feilaktig inntrykk av det som ble uttalt eller skrevet. Likevel spres et luresitat, og Buttiglione kreves til ansvar. Oppklaringen får selvsagt mindre spredning og oppslag enn feilmeldingen. Og kampanjen fortsetter, nye merkelige påstander følger som perler på en snor. Pater Claes Tande i Dagbladet 24.10.2004"

Ordet luresitat er dermed inntatt i det norske språket, og vil være å finne i fremtidige ordbøker.

Det forekommer meg imidlertid at forstavelsen "lure-" er noe som er hyppigst i bruk blant barn, og at sammensatte ord med denne forstavelsen unektelig høres litt "umodent" ut å uttale.

Andre eksempler (oppfunnet for anledningen, kall det gjerne luresitater) fra en tenkt barnemunn ville vært:

lureklokke - en klokke som ikke virker, og ikke er tenkt til å virke.
lurepenger - monopolpenger, lekepenger
luretelefon - leketelefon, eller en telefon som ikke virker

Det slår meg at det i veldig mange tilfeller ville vært helt naturlig å bytte ut forstavelsen lure- med leke-.

Hva er i veien med å si at "det var et feilaktig sitat" ? Høres det bedre ut med "det var et luresitat ?" Og hvis så fremt at språkrådet har vært så storsinnede at de har valgt å ta inn dette ordet for barnas del, så hadde jo det på mange måter vært fint og flott - men er man kanskje ikke passert stadiet man kalles barn, i det man begynner å bruke ordet "sitat" ?

...og i fortsettelsen - hvilke kriterier ligger egentlig til grunn for at tilfeldige ordsammensetninger skal bli til "nyord" ? For meg virker det unektelig som disse kriteriene hadde trengt seg en ørliten gjennomgang.

Det kan nemlig se ut som om Språkrådet nå bare opererer med noen lurekriterier.